A-klassen
På bakgrunn av de positive erfaringer man hadde gjort seg med Kobben (A-1), bevilget Stortinget i 1912 midler til anskaffelse av tre nye undervannsbåter. Disse båtene ble kalt A-klassen, og ble levert i 1913.
Undervannsbåten A-4 under seilas. Bildet er mest sannsynlig tatt i løpet av båtens 10 første leveår i marinen.
A-2, A-3 og A-4 var ikke båter av samme type som Kobben
(A-1). Disse båtene var større, og de hadde en litt annen bevæpning en forgjengeren. Det var en ny klasse undervannsbåter.
På grunn av den spente situasjonen i Europa ble det besluttet å kjøpe en fjerde undervannsbåt av A-klassen. Denne var planlagt levert i løpet av 1914, men ble beslaglagt av den tyske marine, og brukt som øvelsesbåt i Østersjøen.
Etter 1. Verdenskrig gikk i A-klassen i opplag, men da den internasjonale situasjonen begynte å tilspisse seg i tiden før 2. Verdenskrig, ble de på nytt satt under kommando. Båtene inngikk i nøytralitetsvernet fra 1939, og de var da verdens eldste operative ubåter. A-klassens teknologi var nå håpløst foreldet, og som eksempel kan dykketiden som var på flere minutter nevnes. Mer moderne undervannsbåter på denne tiden var i stand til å dykke på rundt 30 sekunder.
A-klassen var Norges første undervannsbåt-klasse, og ble bygget på bakgrunn av erfaringene gjort med Norges første ubåt – «Kobben». «Kobben» ble bestilt våren 1907[1]; kontrakten om bygging ble undertegnet av Christian Michelsen. De første båtene i A-klassen, A-2 til A-4, ble bestilt 11. mai 1911, og det ble besluttet, om lag et halvt år etterpå, at «Kobben» skulle døpes om til A-1, og gå inn i A-klassen. A-5 ble ikke bestilt før 25. september 1912. Skipene i A-klassen hadde forskjellig skjebne. A-1 ble kondemnert i 1926, A-2, A-3 og A-4 ble alle senket av egen besetning i aprildagene 1940, mens A-5 aldri ble levert til Norge, men ble konfiskert av den tyske marinen ved krigsutbruddet i 1914.
A-klassen var bygget som forholdsvis små fartøyer, men viste seg godt egnet til norske forhold med trange fjorder og små holmer. De trange forholdene i ubåtene gjorde dem derimot slitsomt for mannskapet å oppholde seg over lengre perioder, så korvetten «Ellida» ble ombygget til moderskip for ubåter. Som det står i «Norges Sjøforsvar 1814-1914»: Disse baater egner seg nemlig ikke for beboelse over længre tid, hvorfor besetningen utenfor øvelsestiden bør oppholde sig på et moderskib, hvor også samtidig det nødvendige til baatens utrustning og betjening vil forefindes, f.eks. torpedoer, proviant, dynamo til opladning av de elektriske akkumulatorer [batterier], endel redningsapparater etc. etc.»