Kobben-klasse, klasse 207
Fra den opprinnelige klasse 201, gikk utviklingen mot klasse 205 som ble grunnlaget for byggingen avKobben-klassen. Det var forskjell på de tyske og de norske operative krav. I første rekke fordi våre båter skulle benyttes i Norskehavet og operere på større dybder enn i Øster-sjøen. Dette medførte at vi kunne redusere kravet til antimagnetisme i skroget for å øke dykkedybden og det ble besluttet å bygge båtene av den amerikanske ståltypen HY 80. Tykkelsen på trykkskroget varierer mellom 16 og 23 millimeter.
Kobben-klassen er en konvensjonell kystundervannsbåt med dieselelektrisk fremdrift. Oppdykket leverer de to dieselgeneratorene strøm til en dobbeltanker elektromotor med aksling og 5 bladet propell, samtidig lades de tre delbatteriene. Batteriene kan kobles i serie eller parallell via luft-styrte hovedbrytere på E-dørk. Neddykket er det kun batteridrift. På periskopdybde med utkjørt snorkelmast, forsynes dieslene med Dykkedybde i fredstid var 180 meter.
En av de viktigste erfaringene med U3/ KNM Kobben, var de dårlige manøveregenskaper til og fra kai. En endret sideror konstruksjon og krav til større dykkedybde medførte en økning av skrog diameteren, skroget ble ca 90 cm lengre, i tillegg ble det en del tekniske endringer i sentralen, maskinrommet og en forbedret tårnkonstruksjon.
Etter norsk ønske ble båtene også utrustet med en konisk montasjeluke i maskinrommet for enklere utskifting av dieselmotorer og generatorer. De endringer som ble gjort, inkludert økning i tonnasjen gjorde at båtene fikk en ny klassebetegnelse, klasse 207.
I 1961 gikk det ut en anbuds innbydelse til tre tyske verft, Kieler Howaldswerke i Kiel, Schliekerwerft i Hamburg og Rheinstahl-Nordeseewerke i Emden om bygging av 15 Kobben-klasse undervannsbåter.29 januar 1962 signerte viseadmiral Erling Hostvedt byggekontrakten med Rheinstahl Nordseewerke GmbH i Emden.
For byggeverftet ble dette en stor utfordring. På tross av at verftet hadde bygget ca 30 undervannsbåter under krigen, hadde den nåværende arbeidsstokk ingen erfaring med bygging av undervannsbåter. Byggeprogrammet kunne virke urealistisk, men med god planlegging ble dengjennomført i henhold til tidsskjema. Amerikansk finansiell støtte var basert på en rask gjennomføring av byggeprogrammet.
For å holde tidsrammen, ble stålet (HY80) og sveiseelektroder for de to første båtene levert fra United States Steel Corp i USA, senere ble stålet levert fra Ruhrstahl AG, Hattingen und Westfalische Union i Tyskland.
Byggingen av den første båten KNM Kinn, startet sommeren 1963, ca to år etter at byggekontrakten ble signert. En ny tid ble innledet, 55 år etter at vi fikk vår første undervannsbåt Kobben, også den gang fra Tyskland.
Kommandoheis
Med begeistring gikk den første besetningen ombord, og undervannsbåtvåpenet gikk inn i en ny epoke. I løpet av 3 ¼ år, ble 15 undervannsbåter overtatt av den norske marine, en meget stor utfordring for Marinen og spesielt for UVBs organisasjon.
At de nye undervannsbåtene fikk betegnelsen Kobbenklasse var naturlig ettersom Kobben var navnet på vår første undervannsbåt fra 1909. Heldigvis videreførte man ikke tradisjonen fra 1913 om å gi båtene et nummer istedenfor et navn. Navnene fra “U- og K”- klasseperioden kom igjen til heder og verdighet, og båtene fikk navn fra holmer og skjær langs vår værharde kyst, med ett unntak, KNM Stord.
Jageren Stord (ex Success, Savage klasse) med kaptein Skule Storheil som sjef har en egen klang og glorie i Marinen. Overtatt av den norske marine i England i 1943, deltok i konvoitjeneste mellom England og Russland hvor den deltok i senkningen av det tyske slagskipet Scharnhorst. Senere deltok den i invasjonen på franskekysten før den igjen ble satt inn i skortetjenesten for Russlands-konvoiene. Etter krigen gjorde KNM Stord tjeneste i Marinen inntil den ble hugget opp i 1959.
Et annet navn fra en tidligere norsk undervannsbåt, Uredd, ble imidlertid ikke videreført på Kobben-klassen og det har sin spesielle historie. Uredd ble overtatt av den norske marine i England i 1941 med løytnant R Q Røren som sjef. Den utførte en rekke tokter langs norskekysten og den 5.februar 1943 gikk båten fra Lerwick på et spesialoppdrag med kurs for Noviken utenfor Bodø.
26. februar 1943 ble båten med en besetning på 42 mann erklært tapt. Lenge var det usikkert hva som hadde skjedd men den 5.november 1985 ble vraket lokalisert og det ble fastslått at Uredd hadde gått på en mine. Da båten var lokalisert og årsaken klarlagt ble navnet videreført den 3.mai 1990 da KNM Uredd av “Ulaklassen” heiste kommando. Den siste båten i serien.
KNM Svenner, ble forlenget med 1.5m (2 spantelengder), og en økning i tonnasje på 27 tonn. Tårnet og sentralen ble forlenget med plass til 2 periskop for å kunne benyttes som skolefartøy, bla for ubåtsjefskurs. Etter kommandoheis i Emden, seilte båtene til Kiel hvor det ble gjennomført tekniske sjøprøver i samarbeid med Schiffsübernahmekommando der Bundesmarine (SÜK) og med minesveiperen KNM Ogna som sikringsfartøy. Under de tekniske prøvene viste båtene seg å ha meget gode egenskaper.
Det var trolig ingen andre allierte undervannsbåter på den tiden som kunne gå neddykket med 17 knop (270 o/min) med kun 5 meter vann under kjølen!
I Tirpitzhafen og Scharnhorstbrücke i Kiel, ble de norske undervannsbåtene og besetningene et kjent syn og innledningen til et meget godt samarbeid med tyske kolleger.
For de første båtene ble dette et opphold på flere måneder, men etter hvert som det ble det færre tekniske problemer, og en økende erfaring, ble sjøprøvene kortere og båtene kunne sette kurs for hjemlige farvann.
Utfordringene sto i kø, parallelt med overtakelsen av båtene i Emden, måtte UVB skolen på Haakonsvern bygges opp, instruktører, teknisk og operativt personell utdannes og ikke minst, skipssjefer måtte få et erfaringsnivå som kunne videreføres til utdanning av nye skipssjefer. Skipssjefenes erfaring måtte nyttiggjøres i utviklingen av en ny UVB angrepstrener.
Teknisk personell måtte skoleres, en stor del av vedlikeholdet om bord ble utført av egen besetning. Støtte funksjoner innen elektronikk, maskin, elektro og torpedo måtte bygges opp både på Haakonsvern i Bergen, i UVB bunkeren på Laksevåg og senere ved Olavsvern i Tromsø, som ble åpnet i 1968.
Etter 5 års tjeneste ble torpedoer, ildledningsutstyr, periskop, sjøkjølevannsanlegg og hylsepakkboks skiftet ut og oppdatert.
På bakgrunn av Norges gode erfaring med Kobbenklassen, besluttet Danmark i 1965 å gå til innkjøp at to ubåter av klasse 205, Nordkaperen og Narvalen. For å spare penger, ble det besluttet å bygge båtene i Danmark. Den danske marine kunne overta båtene i 1970,- etter en byggeperiode på 5 år! Lite trolig at dette var en lønnsom investering.
Besetning
Operering av en undervannsbåt er ingen enmannsjobb, Det er trangt om bord, isolert fra den øvrige verden lever et lite samfunn i ukevis. De seg ingen forskjell på dag og natt, men årvåkenheten er der hele tiden. Tjenesten om bord er spesiell, alle er klar til innsats om noe skulle hende.
Tjenesten om bord på et større marinefartøy er inndelt i 18 detaljer, se oversikten på neste side. På en undervannsbåt med liten besetning, er dette fordelt på det befalet som er tilbeordret og inndelingen kan variere fra båt til båt med er i hovedsak som det fremgår i tabellen under.
Kobben-klassens operasjonsområde strakk seg fra det nordlige Atlanterhav til Barentshavet. Norskekysten er en stor utfordring med åpne havområder og trange fjorder, med varierende dybder fra 20 til 600 meter, og med ekstreme salt- og temperaturendringer.
Dersom man skal kunne utnytte de taktiske utfordringene dette medfører, var man avhengi av dyktige og besetninger med erfaring både teknisk og operasjonelt.
Tidligere dykkelege orlkapt (sanitet) Jon Sebelien skrev en gang i 50 årene en artikkel Ubåttjeneste sett fra et medisinsk synspunkt, her er en av hans konklusjoner:
Mange tror at ubåtvåpenet bare ønsker å “skumme fløten” av rekruttskolene, men dette er helt feilaktig. Mange ytterst dyktige, – ofte nettopp de mest intelligente typene er – beklagelig nok- absolutt uegnet for ubåttjeneste.
Dette skyldes at de ofte ikke er så psykisk robuste, men tenker mer – og gjerne litt for mye – over tingene og lett får unødige skrupler.
Den ideelle ubåtmann er først og fremst en rolig kar, uten problemer og komplekser. Han er stø og pålitelig, han er kvikk i oppfattelsen og har en middels god intelligens, og sist men ikke minst, han har en, om jeg må si, sosial innstilling overfor kameratene ombord, overfor våpenet og militære i alminnelighet.
På tross av påstanden om at de mest intelligente ikke er egnet til undervannsbåttjeneste stiller tjenesten store krav til personellet. Erfaring er her en viktig faktor, noe som i 60 og 70 årene medførte at svært mange ble både 8 og 10 år og ofte lengre, i undervannsbåtvåpenet.
Tyske undervannsbåter var satt opp med en besetning på 21 mann, med norsk besetning var dette redusert til 18 mann, uten at det gikk ut over sikkerhet om bord. Dette skyldes i første rekke et annet utdannings- og opplæringssystem men også en større grad av selvstendig arbeidsfordeling.
Besetningen var, under landligge eller under patruljerutine i sjøen, inndelt i to eller tre vaktkvarter. En todeling benevnes Kongens og Dronningens kvarter, eller krigsvakter.
En tredeling benevnes rødt, hvitt og blått kvarter. I havn medfører dette vakt om bord hver 3.dag, i sjøen var inndelingen 2 timer vakt, 4 timer fri.
Under transitt på overflaten var det god plass i tårnet til vaktsjef og utkikk og til besetningsmedlemmer som ønsket et kort opphold for frisk luft og vakker utsikt.
Inne i tårnet var det i tillegg til mastene, aktiv sonar, lanterner og fortøyningsmateriell.
Periskopet var utkjørt ved nattseiling på overflaten, en blinkende topp lanterne på periskopet, viste at det var en undervannsbåt under transitt.
For de som tidligere hadde tjenestegjort på K- og U klassen, ble Kobben-klassen en stor forbedring, men nye besetningsmedlemmer kunne nok finne det litt trangt om bord den første tiden.
Båtens viktigste mann, kokken, har en bysse på ca 1×1.12 m å boltre seg på, ferskvann i 50 l dagtank med fartøyets eneste ferskvannskran, 25 liter vannkoker, 4 kokeplater, 150 liter kjøleskap og 25 l stekeovn for 18 mann. Her møttes alle minst to ganger i døgnet for å få vann til tannpuss.
Besetningen levde som grever og baroner de første dagene på patrulje. Senere ble det slutt på melk, grønnsaker og frukt, så var det slutt på brødet, etter hvert ble det mer og mer hermetikk og kokken kunne boltre seg i helt nye ukjente retter, i stor grad basert på Joika-kaker.
Senere ble frysekapasiteten om bord økt og måltidene kunne pakkes i porsjoner på land og fryses ned, derved ble kostholdet mer variert.
Det er 14 faste køyer om bord. Forre messe er på 1.80×1.80 m, 8 mann sover på skift i de 5 køyene. Aktre messe er på 1.80×2.50 m og deles av 4 mann. På banjeren er det 4 køyer, i tillegg er det
to seilduks køyer, hvor kokken legger beslag på den ene. Sjefen har egen ballsal, en “lugar” på 1.50×1.30 m, han har eget skrivebord men må ligge med beina under kartbordet.
Sjefen og kokken er de eneste som har fast køy, i de øvrige køyene var det alltid en varm madrass til de som gikk av vakt. Under køyene er det aluminiumskasser for oppbevaring av reservedeler og proviant.
Hver mann har et skap på 0.50×0.30 m til private effekter. Under måltidene må alle tørne ut, køyene slås ned, bordene dekkes med Marinens porselen, med anker og blå kant, litt stil må det være!
På aktre herretoalett, 1.10 x 0.75 m kunne døren låses, slik at man kunne til-bringe noen minutter i enerom og stille meditasjon, inntil nestemann banket på. Her er det en håndvask med oppvarmet sjøvann.
Imidlertid kunne det by på problemer å slå lens i stående stilling, på grunn av krumningen på skroget, ble avstanden til toalettskålen, spesielt for de over 170 cm, i lengste laget, da var det viktig å ha et kraftig trykk for å treffe potten.
Sivile klær ble hengt opp i torpedorommet og “duften” av ubåtmann under selskapsdansen på de Nord-norske restauranter, var vanskelig å bortforklare. Fra midten av 1980 årene ble kvinnelige besetningsmedlemmer et vanlig syn om bord og undervannsbåtvåpenet fikk verdens første kvinnelige undervannsbåtsjef i 1990.
Operativ tjeneste
Den tyske marine hadde etter krigen, ingen erfaring med operering av denne typen undervannsbåter, altså måtte UVB bygge opp kompetanse.
Begynnelsen på Kobbenklasseperioden var derfor preget av at våpenet skulle videreutvikles. Operasjonskonsepter måtte utvikles med vekt på større tilstedeværelse i Nord-Norge.
I krise og krig er undervannsbåtene en kost effektiv våpenplattform. Den største operative fordelen, er en unik operativ frihet til vedvarende operasjoner. Den kan oppholde seg uoppdaget bak fiendens linjer, selv i områder hvor fienden har luftherredømme.
Den skaper usikkerhet i operasjonsområdet, og kan påføre fienden store tap der det er minst ventet. Med sin antiubåtkapasitet, er den en trussel mot andre ubåter i området.
For å sitere en tidligere sjef for Undervannsbåtinspeksjonen:
Det som preger våre undervannsbåter er deres plass i invasjonsforsvaret. Ingen andre av Marinens enheter vil under vedvarende operasjoner og upåvirket av vær og lysforhold ha den samme operative frihet og mulighet for utholdenhet og slagkraft. I vår fremtidige forsvarsstruktur vil undervannsbåtene fortsatt være hovedpilar for å sikre landets sjømilitære forsvarsevne.
Kobben-klassens oppdrag kan kort sammenfattes:
– bidra til anti invasjonsforsvaret
– beskytte egne forsyningslinjer
– angripe fiendens forsyningslinjer og fiendtlige forsynings konvoier
– kunne utføre spesialoperasjoner, landsetting av sabotører etc.
I perioden frem til rekondisjoneringen av Kobbenklassen og byggingen av Ulaklassen på slutten av -80 tallet, var gjennomsnittlig 8-10 båter til enhver tid operative, av de resterende var 2 av båtene på 4 års rutine de øvrige lå i beredskap langs kai i Haakonsvern i Bergen eller Olavsvern i Tromsø.
Det høye antallet operative undervannsbåter gjorde at besetningen fikk en god faglig operativ og teknisk kompetanse som senere kom til nytte når de senere tjenestegjorde ved Forsvarets overkommando, forsvarskommandoene, ved skoler og verksteder eller i internasjonal tjeneste i NATO.
Oppgaver i krig og fred
Kobben-klassens hovedoppgave i tilfelle krig var å inngå som ledd i det lagdelte sjøinvasjonsforsvaret, med prioritet til Nord-Norge, som var ansett som den mest utsatte landsdel. En annen viktig oppgave i krig var bidrag til beskyttelse av forsyningslinjene i leden mellom Trøndelag og Nord- Norge der Kobben-klassen var tildelt an anti-ubåtrolle utenfor innløp der sovjetiske ubåter kunne trenge inn og true forsynings- og forsterkningstransportene. En tredje viktig rolle var å sette i land spesialstyrker, etterretningsfolk og sabotører bak fiendens linjer.
Endelig kunne ubåtene settes inn i offensive operasjoner mot sovjetisk skipsfart og flåtestyrker.
Invasjonsforsvarsrollen
Fordi det var ansett at Finnmark ikke ville la seg forsvare, var forsvaret av Nord-Norge konsentrert om Troms med den fremre forsvarslinjen langs den såkalte “Lyngen-linjen”, eidet mellom Vollan i bunnen av Balsfjorden og Storfjord i bunnen av Lyngenfjorden.
Tyngdepunktet i forsvaret lå i området rundt Bardufoss, det såkalte “kjerneområdet”. Forsvarsplanene og forberedelsene bygget i stor 27 Et siste rundskue, “Klar til å dykke opp…..”Barr and Stroud periskop grad på tyskernes planer for forsvar av det samme området under den andre verdenskrig.
Faktisk deltok forhenværende tyske offiserer i rekognosering og planlegging etter krigen, på slutten av 1940-tallet.
Målsettingen med den norske forsvarsinnsatsen var å kunne holde stand inntil allierte forsterkninger kunne ankomme. Det var derfor viktig å forsvare mottakshavner og flyplasser i tillegg til å forhindre et fiendtlig gjennombrudd av fronten.
Et siste rundskue, “Klar til å dykke opp…..” Barr and Stroud periskop
En Kobben-klasse hadde 8 torpedoer om bord. I invasjonsforsvarsrollen var seks av rørene ladet med anti-skip torpedoer og to av rørene med lettvekts antiubåttorpedoer.
Disse egnet seg ikke til angrep på troppetransportfartøyer men kunne brukes i selvforsvar mot angripende eskorter.
Det var ikke ansett at Kobben-klassen ville få inn mer enn ett angrep før invasjonsstyrken hadde passert. Dersom den hadde våpen igjen i rørene skulle ubåten følge etter invasjonsstyrken inn til landgangsområdet og forsøke å få inn et nytt angrep der.
Oppgradering
I begynnelsen av 1970 begynte man å tenke på neste generasjons undervannsbåter som avløsning av Kobbenklassen.
I 1973 ble det inngått en utviklingsavtale mellom den norske og tyske marine om utvikling av klasse 210.
I 1978 trakk Tyskland seg fra avtalen, Norge videreførte prosjektet og i perioden 1983-1992 ble det bygget 6 undervannsbåter av klasse 210, Ula-klasse ved Thyssen Nordseewerke (TNSW) Emden.
Norge hadde opsjon på bygging av ytterligere 2 båter, men av kostnadsmessige grunner gikk man inn for rekondisjonering (modernisering) av 6 Kobben-klasse undervannsbåter.
Rekondisjoneringsprogrammet kostet ca kr 70 millioner pr. båt og for å holde kostnadene nede, ble det besluttet at båtene kun skulle gjennomgå en teknisk oppgradering og ikke en oppgradering av fartøyets kapasitet.
Oppgraderingen ble gjennomført i perioden 1985-1993 og omfattet:
– trykkfast skrog ble forlenget med 2 meter
– modernisering av alle viktige sensorer
– nytt navigasjons, – kommunikasjons- og ildlederutstyr
– utvidet hovedoverhaling
– ny radiostasjon
– nye omformere
– installering av ny ferskvannstank
og dusj for mannskapet
– ny innredning av messer/banjer
Senere ble rekondisjoneringen utvidet til også å gjelde 3 danske undervannsbåter i tillegg til at de overtok 3 av våre rekondisjonerte Kobben-klasser.
Kobben-klasse -hvor ble de av?
Endringen av makt-balansen i Europa, Sovjetunionens fall og oppløsningen av Warszava-pakten medførte at trussel-vurderingen endret seg mer mot norsk deltakelse i inter-nasjonale operasjoner.
Det ble store endringer i NATO, noe som også hadde nasjonal innvirkning ved at trusselen fra øst ble borte. Forsvaret måtte omstruktureres og kostnadsmessig ble det for dyrt å opprettholde både Kobben og
Ula-klassen. På tross av store rekondisjoneringskostnader, måtte Kobbenklassen utfases fra det norske Forsvaret selv om de teknisk sett ennå kunne være operativ til ca 2010.
Ettersom USA iht. Våpenhjelpavtalen, hadde bidratt økonomisk med anskaffelsen av Kobbenklassen, hadde de også 50 % eierrettigheter i båtene. Etter forhandlinger med amerikanerne, ble man enig om en fordelingsnøkkel på 9 båter til Norge og 5 båter til USA mot at Norge overførte 15 F5 jagerfly, fra et tidligere våpenhjelp program , til Tyrkia.
Båtene var som tidligere nevnt, fullt operative og i samarbeid med USA og NATO ble det foretatt en ny vurdering av videre utnyttelse av båtene. Den danske marine hadde allerede operativ erfaring med Narhvalen-klassen, modifisert type 205, og hadde behov for utskifting av 4 båter av “Delfin-klassen”, bygget i perioden 1958-60.
“Prosjekt Viking (K-9)” var fortsatt et stykke frem i tiden.
Utstein tas på land i Horten
Resultatet av forhandlingene ble to-delt:
– 4 “Kobben-klasse”undervannsbåter skulle overføres til den danske marine og fikk betegnelsen Tumlerenklassen.
Båten er ikke rekondisjonert og fremstår som en original Kobben-klasse med noen tekniske modifiseringer.
– Polen ble formelt fullverdig medlem av NATO alliansen i 1999, men i forkant ble det utarbeidet planer om oppbygging av den polske marine til NATO standard.
På denne bakgrunn ble det besluttet at 5 tidligere “Kobben-klasse” undervannsbåter skulle overføres til den polske marine. Den danske marine la ned undervannsbåtvåpenet i 2004, Sælen Ex KNM Uthaug, står i dag som museumsbåt på Holmen i København.
KNM Utstein (S-302) ble sjøsatt i Emden i Tyskland, 19. mai 1965 som nummer 8 i en serie på 15 undervannsbåter som Norge anskaffet fra Tyskland i perioden 1964-1967.
Fartøyets første skipssjef, kapteinløytnant Hugo Overgaard, heiste kommando 15. september 1965, gudmor var Gunhild Hatlem. KNM Utstein strøk kommando og gikk i opplag på Haakonsvern 5. oktober 1990.
Ideen om å få en Kobbenklasse til Marinemuseet, ble lansert da den originale Kobben-klassen skulle rekondisjoneres.
En rekke personer kjempet en iherdig kamp for å få realisert prosjektet og innad i Sjøforsvaret var det delte meninger om dette burde gjøres eller ikke. Først etter at Forsvarets Overkommando og Forsvarsmuseet ble involvert i prosjektet, ble det fart i planene og den 5. juni 1998 gikk drømmen i oppfyllelse, KNM Utstein ble overført fra Sjøforsvaret til Marinemuseet og benevnes nå Marinemuseets undervannsbåt MMU Utstein.
I overensstemmelse med det som er nevnt, ble fordelingen av undervannsbåter som vist under.
