I vår spalte Medlemspresentasjoner, har turen kommet til Finn Nordstad. Vi tar en nærmere titt på hvordan han havnet på ubåt, hvordan han opplevde den tida og litt om resten av hans mangesidige arbeidskarriere.
Finn forteller levende og raust om et liv med mange opplevelser og erfaringer og det var svært interessant å høre alle historier om små og store øyeblikk.
Ingvill Ringen
Finn Nordstad ble født i 1941 i Vang i det som den gang het Hedmark fylke. Mor var utvandret totning fra «andre sida» av Mjøsa og arbeidet som sykepleier ved Sanderud Sykehus, hvor far var ansatt som gårdsarbeider.
Familien flyttet til Bøverbru i Vestre Toten i 1947, hvor Finn gikk sine 7 år på folkeskolen. Realskolen gikk han på Raufoss.
I dag bor Finn i Fyllingsdalen sammen med kona Eli, med barn og barnebarn i nærheten.
Da Finn var gutt var han glad i å lese. Han var en flittig gjest på biblioteket og syntes det var spennende å lese historier og reiseskildringer fra andre land. Det var nok slik eventyrlysten ble vekket.
Han bestemte seg for å reise til sjøs etter realskolen og etter et førstereis-kurs hos rederiet Thor Dahl i Sandefjord fikk han hyre på en av deres tankbåter i 1958. Han ble svært fascinert av telegrafistens jobb om bord og da skipet gikk i opplag året etter søkte han seg til Sjømilitære Korps hvor han startet på rekruttskole i 1960.
Først var det elektronisk linje, deretter radioskolen i Horten før den ble flyttet til Haakonsvern. Da Finn var ferdig med utdannelsen var det praksis som telegrafist på fregatten KNM Tromsø.
Han tok flere sambandskurs og det ble da bestemt at han skulle på ubåt. Etter det såkalte Kobben-kurset ble han beordret kvartermester og radiobestyrer på prototypen Kobben som var på utlån for testing, fra Tyskland. Norge hadde bestilt 15 ubåter av kobben-klassen så det var jo viktig å få testet alt skikkelig. I -64 var Finn med og leverte prototypen tilbake til tyskerne.
Sommeren samme år skulle de hente båt nr 3, KNM Kobben, i Emden. Egil Strømme var sjef på båten. Det ble en del prøveseilaser før de kunne ta med båten hjem og under en slik seilas i Nordsjøen ble de overrumplet av sandbanker som hadde en tendens til å flytte på seg i det urolige vannet. KNM Kobben satte seg riktig godt fast på en slik banke utenfor øya Helgoland.
Noen timer tidligere hadde hovedradiosenderen streiket, så den eneste muligheten de hadde for å melde fra om uhellet var en bærbar livbåtsender. En mann måtte da sveive mens Finn brukte telegrafi og telefoni for å få kontakt med Helgoland Radio for å be om slepebåt. Innen slepebåten kom hadde tidevannet steget og frigjort KNM Kobben fra sandbanken. Vel tilbake i Emden kunne det konstateres at litt avskrapt maling var eneste tegn på at båten hadde hatt et lite uhell.
Finn ble på KNM Kobben et års tid før han igjen ble beordret til Emden. Denne gang var det for å hente KNM Utvær. Fartøyet hadde sin første tur hjem til Haakonsvern julen 1965. For å markere dette bestemte sjefen, Thor Magnussen, for å gjøre noe spesielt ut av det. De gikk en rask tur innom Haugesund hvor man gikk til anskaffelse av røde nisseluer til hele besetningen. Så når KNM Utvær kom til Bergen var hele mannskapet iført uniform og nisselue. Ved en reunion 25 år senere møtte nesten hele mannskapet opp med nisseluer, men Finn var den eneste som hadde sin originale lue fra 1965. På KNM Utvær var han også omtrent ett år før han ble beordret til KNM Tordenskjold som instruktør for de kommende vervede telegrafister.
Det ble mange år på sambandsskolen som instruktør og plan- og øvingsoffiser. Dette medførte god kontakt med ubåt-våpenet og Finn kom også med i en NATO-arbeidsgruppe nettopp for ubåtsamband. På NATO-språket het gruppen Allied Naval Communication Agency-Submarine Communication Working Group, men til daglig var det forkortet ned til ANCA SCWG. Han var med i denne arbeidsgruppen i 13 år.
Foruten dette har Finn hatt et allsidig arbeidsliv. Han ble kurset i elektronisk krigføring, noe som medførte et godt samarbeid med hærens EK-avdeling, særlig nordpå. Han hadde også en periode i Forsvarets Overkommando som planoffiser Sjø ved operasjonsstaben/sambandsavdelingen. Så fikk han tilbud om å gjennomføre Stabsskole 1 og 2 og takket ja til dette. Deretter ble han leder for Plan- og Øving ved KNM Tordenskjold/sambandskolen samtidig som han en periode var midlertidig nestkommanderende ved KNM Tordenskjold.
Det har vært mye reising i forbindelse med NATO-gruppen og Eli var nesten alltid med på disse turene til utlandet. Det var på flyet hjem, etter et møte i Athen 1996, at de kunne lese i et gjenglemt Aftenposten at Finn i statsråd var utnevnt til Kommandørkaptein og sjef for sjøforsvarets sambandsskole! Det ble nok en litt spesiell hjemreise.
Når det gjelder ubåtvesenet fremover og den nye klassen 212-CD tror Finn at dette blir gode båter og han gleder seg til å høre spesielt om fremdriftsmaskineriet på disse. Som mange andre kunne han også ha ønsket seg at det ble flere enn fire og håper at det kan finnes rom for i hvert fall en til.
Som vi skjønner har Finn Nordstad hatt et innholdsrikt og mangfoldig arbeidsliv hvor han har trivdes og fått holde på med mye forskjellig. Når han oppsummerer tida på ubåt er det noen punkter som har satt seg ekstra godt i minnet. Han likte seg godt og syntes det var en fin tjeneste. Å jobbe som telegrafist var interessant og utfordrende og krypterte beskjeder og morse var spennende å holde på med.
Hva kokken kunne trylle frem av godsaker var han imponert over og de så frem til måltidene om bord som ofte ble dagens høydepunkt.
En annen ting var lønna som var god. Med familie i etableringsfasen var det selvsagt en stor fordel.
Til sist det viktigste av alt: samholdet, det gode kameratskapet, som oppstod mellom alle medlemmer av besetningen. Alle like nødvendige for å holde båten i gang.
Vi er svært glade for at Finn Nordstad stilte så velvillig opp til presentasjons-prosjektet vårt!